184 kilo med utstyr og klær

- Samarbeidet mellom Haraldsplass og Nkhoma Mission Hospital startet i 2010 – da med fredskorpset som bindeledd, sier Aina Therese Drengenes, som er prosjektleder og spesialsykepleier på Haraldsplass Diakonale Sykehus.
 
Sykehuset ligger 60 kilometer sør for hovedstaden i Malawi, Lilongwe. Haraldsplass Diakonale Sykehus og Nkhoma har flere likhetstrekk som private ideelle sykehus med samsvarende verdigrunnlag. (Tekst forsetter under bildet).

 

Bildet: Marit og Bjørg viser stolt frem noe av det de har fått fra gode givere.
 
Aina, Marit og Bjørg har lang erfaring med Malawi-prosjektet og ser frem til en ny reise for å hjelpe og bidra. De hiver seg rundt og jobber systematisk med å sortere ut mengden av klær.
 
- Vi kan ikke ta med alt. Her må det sorteres og det er ikke enkelt, smiler Marit Nergaard Aas når hun ser på alt de har fått inn av personer, som tydelig har stor giverglede.
 
- Det er helt fantastisk, sier Bjørg Sissel Solsvik. Hun henter frem et teppe. 

– Se på dette flotte teppe her. Dette har en giver strikket for å gi det til noen som virkelig trenger det. Folk bruker tid og de har hjertevarme. Vi er takknemlige, forteller Bjørg. Hun er blitt pensjonist, men har jobbet lenge som spesialsykepleier på Haraldsplass.
 
Gir respekt og omtanke
 
Aina har allerede fylt en stor sekk med klær. Hun snur seg og henter en vekt. – Jeg tror det mangler noen kilo her, sier hun klart og tydelig.
 
Du har kontroll på vekten av posen uten å veie først, spør jeg litt overrasket.
- Ja, dette har vi gjort i noen år, ler Aina.
Hun hekter på vekten og ikke uventet hadde hun rett. – Her er det plass til litt mer. Kanskje vi kan ta noen sko i sekken, sier hun spørrende.
 
Aina gjør klar den første sekken. I snart ti år har hun brukt mye tid og arbeid på å hjelpe sykehuset i Malawi – sammen med mange medhjelpere og Haraldsplass.
 
- Det er meningsfullt å kunne bidra til at noens liv han bli bedre ved hjelp av kunnskap som vi deler. Det er godt å kunne åpne øynene for noe utenom det vi står i her.
Det gir meg en helt annen respekt og omtanke for andre. Det har også betydd mye at vi har vært en gruppe som har stått sammen om opplevelsene vi har fra Nkhoma, fordi det er vanskelig å forklare de hjemme om hvordan ting er når de ikke har opplevd det, sier hun ettertenksomt.
 
Du er prosjektleder, Aina – hva betyr dette for deg?
- Det er en stor betydning for meg å få bygge opp et nettverk både med gode kollegaer på HDS og Lovisenberg, men også veldig inspirerende og se arbeidet de gjør i Malawi med veldig begrensede ressurser. Jeg har fått mye god erfaring Malawi som jeg tar med meg i arbeidet på Haraldsplass Diakonale Sykehus. Faglig har jeg lært mye, både fra prosjektgruppen fra Norge, men også fra teamet på sykehuset i Nkhoma, sier hun tydelig.
 
Dere får vel sterke inntrykk – hvordan påvirker dette dere?
- Vi møter mange ulike skjebner som kan være utrolig utfordrende. Vi har sett medisinske problemstillinger som jeg aldri, i min villeste fantasi, vil oppleve og se i Norge. Vi hører også om hvordan mange lider og sliter for livets opphold - så jeg har fått meg en skikkelig tankevekker, men de er utrolig imøtekommende og jeg har alltid følt meg godt tatt imot og følt meg trygg i Malawi, forteller Aina – og forsetter:

- Mange av pasientene vi møter har ikke en gang sko på beina. Flere av pasientene må velge mellom å bruke penger på sykehus og medisiner - eller å ha mat på bordet til familien. Da velger de ofte det siste.
 
184 kilo med utstyr og klær
 
De skal være i Malawi i tre uker. Aina, som ansatt på Haraldsplass får betalt reisen, mens Marit og Bjørg betaler av egen lomme. Det er dette de ønsker å gjøre – hjelpe mennesker i nød og utgjøre en forskjell.

Med på denne reisen har de med 184 kilo med strikket tøy, kuvøsesett, sokker, luer, sko og annet medisinsk utstyr, men de tar også med seg strikkepinner og garn.

- Ja, jeg og Bjørg skal samle flere kvinner og gi de opplæring i strikking og sying, forteller Marit. Hun har lang erfaring som sykepleier på Haraldsplass, men er nå frivillig ved sykehuset.
 
Det viktigste med besøket er å gi god opplæring.
 
- Vi holder kurs sammen med palliativt team fra Malawi. I starten arrangerte vi det meste av kursene, men gjennom årene har de lokaleteamet spilt en mye større rolle i å avholde kursene.
Vi har hatt kurs for helsepersonell (sykepleiere og leger), tradisjonelle healere, landsbyhøvdinger, religiøse ledere, frivillige, helseovervåkningsassistenter (statlige ansatte som jobber med forebyggende helsearbeid - både på sykehusene og i landsbyene) og nå i oktober skal vi også ha for «hjelpepleiere».

 
Over 400 personer har fått kurs og oppfriskningskurs - og de setter stor pris på økt kunnskap om lindrende behandling.  

- Grunnen til at vi har valgt å inkludere alle disse ulike gruppene er for å spre kunnskapen om lindrende behandling mest mulig rundt til der pasientene bor, forklarer Aina.
 
Dette prosjektet har blitt drevet i snart 13 år – ser dere en klar og god utvikling?
 
- Vi ser at pasienter med kroniske sykdommer og døende har fått et bedre liv - og en mer verdig avslutning på livene sine.
De har fått smertestillende og pårørende har fått mer informasjon, som gjør at de klarer å ta seg av sine nærmeste på en bedre måte. Pasientene og familiene som får hjelp føler seg sett og ivaretatt og ikke som en byrde i den grad som de gjorde tidligere, utdyper Aina.
 
Når noen er kronisk syk eller døende i Malawi blir de mer eller mindre en byrde for de nærmeste. De kan ikke arbeide og skaffe mat og penger til familien.
 
- Ved hjelp fra oss i Norge, gjennom støtte til sosiale behov, kurs og opplæring, får de oppfølging og hjelp til skolepenger, nødvendigheter i hjemmet, gratis medisiner og mat til å ha på bordet. Da slipper familiene noen av disse bekymringene. I tillegg til dette tenker jeg at det er viktig at vi som et diakonalt sykehus har et internasjonalt samarbeid, svarer prosjektlederen.
 
- Jeg finner en ro der
 
Prosjektperioden er i utgangspunktet ferdig til nyttår. Da har man jobbet med palliasjon siden 2016.
 
- Jeg håper at vi kan fortsette prosjektet i en ny periode, men da med fokus på forebyggende helsearbeid (diabetes, hypertensjon, ernæring). Konsekvensen av en kronisk sykdom, i Malawi, blir palliasjon. Det er rett og slett lite behandlingsmuligheter. De har ikke råd og kunnskap nok til å følge opp sykdommen sin.
 
Alt av klær og utstyr er stort sett pakket og klart. Nå venter tre spennende uker med et fokus: Hjelpe sykehuset i Malawi.
 
- Vi ser frem til å komme ned igjen og treffe gode kollegaer og venner. Vi vil også få se hvordan de har jobbet siden vi var der i mars, forteller Aina, Bjørg og Marit.

Teamet  påpeker stadig forbedringsområder når de er i Malawi. Det er alltid spennende å se hvordan det har gått etter at de har foreslått områder som bør og må forbedres. Trioen er tydelig på at det skal bli fint å komme tilbake til Malawi.

- Vi gleder meg også til å treffe pasientene igjen, og bli med på hjemmebesøk. I tillegg til å holde kurs og spre informasjon om lindrende behandling.
Ellers har jo hele teamet fra Norge en sterk tilknytting til Nkhoma. Det er alltid fint å komme tilbake.

- Jeg finner en ro der som jeg ikke har hjemme. Der kobler vi ut TV, mobiltelefon og er mer tilstede i øyeblikkene, avslutter Aina.